HARLEY-NEWS #4-2001

ROUTE 66 - AMERICAS' MAINSTREET 

Tekst og foto: Greven - Trondheim

I år er det 75 år siden Route 66 ble grunnlagt. Jeg fant at det måtte være en passende anledning til å virkeliggjøre den gamle drømmen om en gang å oppleve denne sagnomsuste veien. Live your Dreams! Mens jeg satt og rotet litt rundt på nettet kom jeg plutselig over web-siden til Norwegian Route 66 Association, som i fjor hadde laget en gruppetur i samarbeid med Nordmanns-Reiser. I år la de opp til 4 turer. Etter en prat med arrangøren meldte jeg meg på turen med start 20. juni i Los Angeles, ankomst Chicago 30. juni. Riktignok ''feil'' vei, så det ble på sett og vis å følge veien hjem igjen…

Pakkeløsningen inkluderte absolutt alt unntatt mat og drikke til maten. Flyreisen, overnatting, lokalkjent norsk turleder, H-D med forsikring, bensin, følgebil med servicemann, tilhenger med ekstra sykkel og til og med bøttevis med iskaldt vann underveis - var inkludert i prisen. Alt var tilrettelagt så tankene kunne fritt konsentrere seg om opplevelsen. Pris? Med enkeltromstillegget ble det totalt 34.000,-. I tillegg måtte jeg holde meg med mat og drikke selv. Sammen noen kompiser har jeg i flere år planlagt å kjøre H-D i U.S.A. Tanken har vært å ta med egne sykler, eventuelt leie. Når man begynner å regne på det så går det fort med 20-30 tusen. Fordelen med en ferdigløsning at noen har gjort jobben for deg. Du kan bare skrape kremen og jordbæra av kaka å fråtse i herligheten.

THE MOTHER ROAD

John Steinbeck kalte Route 66 ''veienes mor'' i boken ''Vredens druer'' (Grapes of Wrath). Veien som brakte tusener på tusener vestover på jakt etter lykken. Den nesten fire tusen kilometer lange veien som strekker seg gjennom åtte stater og tre tidssoner på sin vei 2/3-deler tvers over det amerikanske kontinentet fra Chicago til Los Angeles. Navnet er også kjent fra sangen ''Get your kicks on Route 66''. For de som liker å ferdes veilangs er Route 66 et ikon og en drøm. En dag står man kanskje midt i Arizona-ørkenen, kjenner den brennende og dødbringende heten, føler den varme og tørre vinden, skuer langs veistrekket som forsvinner i den uendelige horisonten - og vet at man er på vei - og at nettopp det er målet.

GET GOING

Flyturen på elleve timer fra Amsterdam var lang, og klokka var ''mot oss'' med 8 timer da vi kom fram. Det ble en lang dags ferd mot natt. Shuttlebuss fra hotellet hentet oss på flyplassen og etter en rask innsjekking hev vi oss i en drosje med kurs for Bartels HD på Marina del Rey. For å se - og for å kjøpe alt det som vi ikke kunne skjønne hvordan vi hadde klart oss uten tidligere. Neste morgen, etter en alt for tidlig oppvåkning, og en trippel-XL amerikansk frokost (med syltynn kaffe) entret vi lokalet til EagleRider Motorcycle Rental hvor vi skulle sjekke ut syklene. Gruppen skulle ha 12 sykler og det gikk mest i Electra Glides. To stykker valgte Road King og en hev seg på en Dyna Glide. Alt var 2001-modeller.

Veien ut fra Los Angeles mot San Bernadino-fjellene er til å begynne med en seksfelts Interstate som etter hvert smalner av til en ''normal norsk'' vei ved foten av fjellene. Her holdt vi første pause etter å ha kommet velberget gjennom rotte-racet ut fra storbyen som har mer enn dobbelt så mange innbyggere som hele Norge. Sola brant og de første iskalde halvliterne (vann!!!) fjernet svimmelheten du føler etter å ha kjørt åpent eksponert for sol og varme i et par timer. Drikker du ikke vann når du har sjansen dør du. Det hjalp også med salttabletter på den første delen av reisen gjennom California, Arizona og New Mexico. 

På vei opp i fjellene kjørte vi på veier og i et landskap som minnet om Norge. I nærheten av Big Bear Lake roet vi ned med lunch og nøt den svalere fjellufta. Veien ned mot ørkenen bød på den store varmekontrasten med en temperaturforskjell på over 25 grader C. Flotte svingete veier bragte oss ut av de skogkledde åsene og ned i ørken så langt øyet rakk. Vi var på vei mot Barstow som etter hvert materialiserte seg i horisonten da vi nærmet oss. Første dags etappe endte på beskjedne, men opplevelsesrike, 280 km da vi parkerte syklene foran Motel 6. Neste morgen var jeg grytidlig oppe og ruslet ut for å finne et sted hvor de serverte frokost. Det ble en frokostburger med egg og bacon og alt hos ''Jack in the Box'', og mens jeg skyllet ned maten med iskald frokost-cola nøt jeg synet av morgenlyset som bredte seg over ørkenen. Et betagende og fredsstemmende syn. Jeg var klar for Route 66!

Ferden neste dag gikk gjennom deler av den brennhete Mohave ørkenen med temperatur opp mot femti grader. Underveis gjorde vi vårt første møte med en av de legendariske gamle byene langs ruta. Oatman hadde tidligere vært en gruveby. Da gruvedriften tok slutt slapp de løs arbeidseslene og disse rusler i dag rundt i hovedgata og tar gjerne tar en jafs av motorsykkelsetet ditt om du ikke passer på. Ut av Oatman kjørte vi langs den svingete veien ned fra fjellet hvor så mange av lykkejegerne møtte sin skjebne på vei opp under depresjonen. Veistykket ble regnet som så vanskelig å forsere at mange fikk lokalbefolkningen til å kjøre bilene sin til toppen. Ofte måtte den rygges opp ettersom de riktig gamle modellene ikke hadde vakuumpumpe for bensintilførselen. Videre på veien passerte vi gamle byer som Hackberry, Truxton og Selligman før vi endte opp i Williams. Tilfeldighetene gjorde at da vi cruiset gjennom hovedgata var den fylt av H-D'er på begge sider. Det var HOG-treff i byen.

STANDING ON THE CORNER..

Fra Williams la vi inn en omvei via Grand Canyon til Flagstaff. Grand Canyon er et skue det er umulig å beskrive. En enorm naturopplevelse (selv for nordmenn…) Her møtte vi også et øredøvende tordenvær mens lynene flerret himmelen. Regnet som fulgte var også av Amerikansk dimensjon og gjorde veiebanen til en flommende elv i løpet av sekunder. Våte kom vi fram til Winslow. Byen som kanskje er mest kjent fra Eagles' hit-single på begynnelsen av sytti-tallet: ''Take it easy''. Don Henley synger: ''Standing on a corner of Winslow, Arizona…''
På hjørnet av 2nd og Kinsley var det derfor plassert en statue av Don Henley og et skilt med: ''Standing on the Corner''. Veggen bak viste med store bokstaver at man befant seg i Winslow, Arizona. Et yndet sted for å la seg fotografere. Videre i sangen heter det også: ''You may lose, you may win, you may never be here again. Don't let the sound of your own wheels make you crazy''.

Neste dag skulle bringe oss inn i Navajoindianernes land. Landskapet brer seg ut i fargene fiolett, gyldent og blodrødt før vi passerte et fjellparti, krysset Rio Grande og svingte opp foran motellet i Albuquerque. Dagen etter gikk ferden mot Amarillo i Texas via Santa Fe. Et virkelig flott parti av ruta. I Santa Rosa kan man friske seg opp med en dukkert i ''the Blue Hole'', et vannoppkomme som er tredve meter dypt og holder en vanntemperatur på nøyaktig 18 grader C. Videre inn mot Amarillo måtte Cadillac Ranch besøkes, hvor 10 Cadillacer er begravd med fronten ned og baken stikkende opp i været. Dette er det store kvegdistriktet og den stramme kveglukta strømmer i mot deg når du passerer ranchene som ligger langs veien. 

BIG BEEF

I Texas er allting svært. Valgspråket lyder: Don't mess with Texas (Jeg har også sett det omskrevet; ''Don't fuck with Texas). På Big Texan hvor vi bodde serverer de en biff på 2,2 kg med tilbehør og drikke. Melder du deg for å spise måltidet får du sitte på en scene midt i lokalet mens de andre gjestene heier på deg. Spiser du smitt og smule spanderer restauranten. På vei videre dagen etter gjennom The Texas Panhandle (den delen av Texas som ser ut som et ''håndtak'') passerte vi bl.a. Groom, Conway og McLean før vi kom inn i Oklahoma. Videre passerte vi den hundrede lengdegrad ved Erick og gjorde en stopp i Clinton. I Clinton (navnet har ingen ting med gode gamle Bill å gjøre - mannen som ikke vet hva man bruker en perfectly good cigar til…) befinner Route 66-museet seg. På en bauta utenfor står noen ord av journalisten, forfatteren og Route-66-skribenten Will Rogers: ''We are here only for a spell, and then we pass on… So get a few laughs and do the best you can. Live your life so that whenever you lose, you are ahead''. Museet er for øvrig meget interessant, bygd opp med utstillinger i egne rom for hver tiårs-periode av veiens eksistens. Oklahoma har tatt godt vare på den gamle Route 66 og byr på mange fine opplevelser. Etter museumsbesøket satte vi kursen mot Tulsa. Neste dag avla vi Crossroad Cafe et besøk og drakk cola fra små glassflasker som var nedkjølet i gamle røde cola-kjølere. En nostalgisk opplevelse for oss som husker så langt tilbake. Senere på dagen nådde vi Kansas som bare har 14 miles av Route 66 i behold og passerte Baxter Springs, Riverton og Galena. Ferden fortsatte videre over Ozark-platået i Missouri og den første byen vi kom til i denne staten var Joplin. Endestasjon for dagen var Lebanon.

PORTEN MOT VESTEN

På vår åttende og nest siste kjøredag skulle vi passere ''Porten mot Vesten'', betongbuen i St. Louis som markerer innfallsporten mot vest. Rushtrafikken gjorde imidlertid at vi valgte en smidigere løsning enn å kjøre gjennom sentrum av den store byen, og snart befant vi oss i en frodig fjelldal hvor Jesse James og gjengen hans hadde hatt sitt skjulested. Stedet heter Maramec Caverns og i fjellet er det enorme huler og ganger hvor banden hadde sitt tilhold. Da sola gikk ned hadde vi kommet til Springfield, Abraham Lincolns fødeby, og vårt stoppested for natta. Neste morgen la vi ut på sluttetappen gjennom Pontiac, et område som veksler mellom kullindustri og bølgende maisåkre. Vi la inn en liten stopp hos Funks Grove Maple Sirup for å smake (og kjøpe med oss) den fantastiske lønnesirupen de lager der. Etter hvert dukket Chicagos skyskraper-siluett opp i horisonten og reisens mål nærmet seg med mer enn 100 km i timen.

ON THE ROAD

Jack Kerouac skriver i ''On the Road'' (1955): ''Så når sola går ned i Amerika, sitter jeg på den gamle falleferdige utstikkeren og ser på den langstrakte gamle himmelen over New Jersey og kjenner hele det nakne landet som ruller i en eneste utrolig vei vei over til Vestkysten, kjenner reisen langs hele veien og alle menneskene som drømmer om det enorme ved den.
…Aftenstjernen er i ferd med å senke seg og sprer det uklare lyset sitt over prærien, og nettopp nå like før natten kommer på ordentlig og velsigner jorden, formørker alle elver, innhyller toppene og folder sammen den siste stranden, er det ingen, absolutt ingen som vet hva som kommer til å skje med noen, bortsett fra den gamle historien om å bli gammel……

Det hadde vært en fin reise. En drøm hadde gått i oppfyllelse. Minnene skal leve videre. En reise med H-D langs Route 66 er både en konkret og en mental greie. Slikt kan ikke forklares. Er det viktig for deg å ta denne turen - så gjør det. Live your Dreams!

Mer info om Route 66: www.route66.no  


………………………………………………………………………………………………….

Tekst til foto:

POINT OF NO RETURN