HARLEY-NEWS #4 2003

Miki fra Japan kjører verden rundt, alene på en 1200 Sportster
-red.

Noen prioriterte møter får man som redaktør av et sådan blad. En helt vanlig onsdagskveld kom telefon fra Tommy Larsen hos Mechanic Bulldogs i Lofoten:- E du hjemma i mårra kveld? ..Jo ingen planer om annet… -Kan du losjere en dame fra Japan som kjører alene verden rundt? ..Herregud… hva sier man da… Of Kårs!

Hun kom på en 1200 Sportster, flunkende ny, kjøpt i Japan. Skjønt sykkelen bar preg av å ha kjørt noen mil. Helt alene kom hun. Lita. Spe. Og med en voldsom oppakning.

 Vel innlosjert i min leilighet, ferdig dusjet, visste jeg at jeg hadde begrensa tid med henne. Nå gjaldt det å få vite hva som drev denne kvinnen på 30 år til å dra hele verden rundt alene på en 1200 Sporting.

Turen startet hun i Osaka i Japan for (når dere leser dette) 3mnd siden. Hun hadde kjørt tvers gjennom Russland, inn i Finland, opp til Alta, via Lofoten før hun kom til meg. Videre skulle hun gjennom Sverige, til Danmark, Tyskland, Østerike, Sveits, Italia, Frankrike og Spania. Og Polen ville hun ha med. Turen skal så gå over til Sør-Amerika og opp til Statene hvor Sturgis er et mål.

Hvorfor denne turen? Historien er lang, her kort fortalt: For fem år siden bestemte Miki og en venninne å kjøre alle USAs stater sammen på motorsykkel. Den gangen var det japansk sykkel som ble benyttet. De planla vel og lenge, men så skjedde det fatale at Mikis venninne ble utsatt for en trafikkulykke. Hun ble hardt skadet og det  var ingen annen utvei enn døden. På dødsleiet måtte Miki love sin venninne å gjennomføre denne turen for de begge to. Og det gjorde hun. For to år siden. Det var en tung tur. 50 stater ble nådd. Og på denne turen møtte hun på sin vei en del Harley-kjørere.

Da Miki kom hjem til Japan, hadde hun oppdaget at verden var vid i dobbel forstand. Japan erfarer hun svært konservativt, for mye strebing og planlegging i framtid. Ingen lever i dag og nyter øyeblikket. USAturen gjorde reiselysten større, og hun gikk med tankene om en Europa/Amerikatur en stund. Dette modnet og planlegginga til verdensturen startet. Hun var ansatt i et telecomfirma i Osaka, men hadde sagt opp jobben før eventyret startet. Nygift var hun før turen, men med verdens mest elskelige mann, var ikke dette noe problem. Dine drømmer er mine drømmer sa mannen. Du verden.

Valget ble Harley-Davidson. Grunnen var erfaringen fra USAturen. Harley-folk er mine søsken sa hun. Jeg føler meg velkommen overalt. Helt utrolig samhold. Og ferden fra Osaka hadde gått via klubber og enkeltpersoner anbefalt fra den hun reiste fra. I Russland var hun på Night Wolves i Moskva, derfra var det Wolverines i Alta som tok imot henne. Men hadde alt gått knirkefritt?

Neida. Midt i Russland ble det bakhjulspunktering. I ødemarken. Noen timers venting fikk resultat at en lastebil kom kjørende, tok henne og sykkel med, og inn i en liten village. Noen få hus. Her ble det styr og ståk, oppringninger til Moskva, men ingen hell med å skaffe bakdekk til sykkelen. To ukers venting ble det- ja du leste riktig- to uker.. før et dekk kom fra Helsinki. Dette sinket ruteplanen. Nå måtte tempo opp, og målet var å sluke omtrent 50-60 mil pr dag fra nå.

 Etter Altabesøket fikk hun trøbbel. Belten røk. Og uheldig som hun var, sykkelen velta og girpedalen ble ødelagt. Hun ringte tilbake til Wolverines, hvorpå de tok kontakt med Tommy i Mechanic Bulldogs MC Lofoten i Stamsund. Miki var bare tre mil fra klubben. Viggo låste henne inn i klubblokalene, ordnet med mat, og så startet søkingen på belt og girpedal. Nord-Norge kunne ikke hjelpe, så Trondheimsforhandlerne Hog Parts v/Gris og Tores v/Atle hjalp henholdsvis til med belt og med girpedal. Det viste seg at bakhjulet var montert skjevt i Russland, så at belten holdt så lenge var bare flaks.

Etter tre døgn med Lofotske naturopplevelser og god service fra guttene i Mechanic Bulldogs MC Lofoten, gikk ferden til meg i Trondheim. Det var torsdag, så jeg tok med Miki til Fellows MC i Trondheim. Trond stilte opp med gode hamburgere og en nydelig salat, og Miki koste seg fælt sammen gutta nede på kaia. Hun fotograferte en hel del. Opptatt av detaljer. Opptatt av hva folk tenkte. Opptatt av hverdagen. Imponert over et storskjermanlegg under montering. Wow… wow… var gjengangsordet. Det ble fotografering av klubbfolka, og Inges flotte sykkel. 
Nattetimene kom. Sammenliknet japansk og norsk kultur. Vi så gjennom fotomaterialet, og brente alle bilder over på cd så de kunne sendes hjem til Japan. Med tom webfilm kunne ferden starte neste dag med mål Mora i Sverige. Ramblers MC var neste stopp.

 Morgenen kom. Miki måtte vekkes. Frokosten minte om japansk sushi, og det var kun cabaret! Jeg fulgte henne til riksveg Sverige. Det ble en trist avskjed på Stjørdal. Vi gråt begge to. Så tilfeldig- så koselig- og så trist å skilles. Med i historien hører at uka etter ringte Miki fra Tyskland. Turen hadde gått fint. Her traff hun sin søster, som hadde fløyet over fra Japan, for å kjøre to uker i Europa sammen sin tøffe lille søster. Fy…Den som hadde slikt pågangsmot…